Ørnulf Bast - Skulptur/silketrykk

Iselin Bast - Maleri/tegning/trykk, slides

Eskil Bast - Fotografi/collage/video

I kombinasjonen tre forskjellige billedkunstnere med en tilknytning til hverandre, vil Festspillutstillingen i 2018 presentere en reise i tid med verker fra mellomkrigstiden og frem til i dag.

Utstillingen vil legge vekt på tre generasjoners kunstneriske uttrykk over et tidsrom på nærmere 100 år. Ørnulf Bast viser gjennom hele sitt virke at hans kunstnerskap springer ut fra den greske kunst i antikken, der han i skulpturen skaper sitt eget figurative realistiske formspråk som etter hvert strammes opp for å ende opp i abstraksjon. Poesi

Iselin Bast viser gjennom sitt kunstnerskap at hun at både teknikk og motiv har sin kilde fra den umiddelbare menneske- eller naturopplevelse. Poesi

Eskil Bast viser collager og fotografier der øyeblikket er fanget inn i møtet med mennesker og natur.  

Kunstnerne er ellers preget av tidens strømninger samtidig som hver og en av de tre skaper sitt eget uttrykk – uten at det i deg selv er et mål. Det virker som om alle tre gjennom sitt skjønnhets- /frihets begjær drives av et ønske om kommunikasjon gjennom sine visuelle uttrykk.

Når vi beveger oss i tidsrommet mellom de tidligste verkene og senest utførte kan vi bli klar over den enkeltes personlige billedspråk selv om alle tre virker å være påvirket av hverandre,

med inntrykk av at de alle er har bånd til hverandre, og også med henblikk på motivet de fremkaller i tid og sted.

Kan de Ørnulf, Iselin og Eskil sees som tre forgreninger vokst ut av stammen som Ørnulf Bast var så klar over; sitt opphav, Hans bestefar Anders Bast som var smed i Trysil? guden for teknologi, smeder, håndverkere, mekanikere, billedhuggere

Kunst i dag kan noen ganger regnes som nyheter i den mediepregede og raske formen den inntar. Hvilken anseelse har billedkunst i 2018?

Ideelt sett skal mennesket kunne forholde seg til billedkunsten, og den i sin tur bør inneha et element av menneskelig betydning. Mens nyheten skal relatere seg direkte til et menneskes tilværelse, bør kunsten i samme omfang relatere seg til alt innenfor òg utenfor dette livet, alt det mulige òg umulige.

Der er ingen lettvint måte å verken tenke eller handle på som billedkunstner. Det er noe som samtidig som det ligger foran oss og vi skal gripe, på samme tid ikke må komme i veien for det vi egentlig ser og vil formidle.

Det at flesteparten av verkene er laget og omhandler minimalt med referanser til samfunnsproblemer eller kritikk av strukturer eller holdninger betyr ikke at de ikke er tematisk innholdsløse av den type fokusering, men heller at de holder seg så definert på den andre siden av dette at det slik også kan få en større plass og motvekt uten å virke vektleggende og bestemmende.